Hvorfor skjer dette meg nå?

Veien til Chicago har vært humpete. Men la meg begynne med å understreke at det jeg nå vil dele fra min personlige veistrekning i livet, hverken er spesielt eller interessant i seg selv. Men for all som tror det er slutt på moroa, vil mine erfaringer være et kontrasterende bakteppe. Jeg er ikke alene om å ha erfart å rope ut et eksistensielle Hvorfor?  – I din alder er helt naturlig å ikke ha den samme pusten som tidligere. Så vend deg til det, var det en stemme i hodet som sa. - Jeg gir meg ikke uten kamp, ropte jeg så høyt ut i rommet at Toccih, min tre år gamle storpuddel tispe satte seg opp og tittet rart på meg. Mine tanker tok meg mange år tilbake i tid, til en periode da livet var vanskelig.

Når forgjengelighet og sykdom treffer

Mange kjenner meg som en ivrig og brukbar veteranløper på 61 år. Selv om det neppe er interessant for folk flest, så har mine blod og testosteronverdier aldri vært lavere. Kalkunhenget på armene blir stadig lengre, og både bryst og magefett ser ut til å klore seg fast samme hva jeg gjør. Det kalles visst forgjengelighet. Langt verre er det til tider med en krevende kronisk irreversibel lungesykdom. Dritten bidrar til at jeg bare har ¾ lungekapasitet sett i forhold til snittet for min årsklasse. Med et slikt utgangspunkt burde jeg kanskje ha valgt en annen idrett enn løping å drive på med på mine eldre dager?

Lungesykdommen

Men det var på grunn av min helsetilstand jeg for alvor tok tak i det livsstilsprosjektet som har ført meg frem til dit jeg er i dag. Sakte, men sikkert kom jeg meg i god form og opp i «ringene». Jeg har flyttet taket for mitt maksimale O2 opptak og min muskulære styrke på en spektakulær måte. Treningen har kostet mye over mange år. Men den besluttsomhet jeg over tid har vist, har også bidratt til at jeg er godt kjent med å være i «kjelleren»». Ironisk nok har lungelidelsen og alt arbeidet for å opprettholde mest mulig av pusten, gitt meg mental styrke til å stå i det som ellers er vanskelig i livet.

Det toppet seg

Av fagfolk har jeg fått hjelp til hvordan håndtere min pust som noen ganger er så miserabel at klaustrofobien banker på. På et tidspunkt i livet var jeg så dårlig at jeg internaliserte et uhensiktsmessig pustemønster. Følelsen av konstant obstruksjon bidro til at jeg begynte å hyperventilere. Resultatet var at jeg titt og ofte nesten besvimte. Det toppet seg en dag da jeg i mitt arbeid som prost, var på vei til Tromsø med et Norwegian-fly for å delta i biskopens avskjedsgudstjeneste. I flysetet svimte jeg nesten av før avgang. Flyvertinnen bøyde seg ned og ristet litt forsiktig i skulderen min å sa; - Er alt i orden? Jeg kunne ikke annet enn å innrømme at formen hadde vært bedre. – Jeg må dessverre be deg om å gå av flyet, vi kan ikke ta noen kjangs på at det skjer noe i luften, sa hun med vennlig myndighet. Det fikk berget til å flyte over for meg og jeg kontaktet min fastlege, ble sykemeldt og henvist til spesialister. Der fikk jeg hjelp til å håndtere den vanskelige situasjon. Jeg lærte meg viktige øvelser for å styrke både lunger, muskler og ikke minst min mentale styrke. Treningen ble intensivert, og jeg har aldri vært sterkere enn i dag.

Hvorfor deler jeg dette?

Jeg deler dette for å vise at det går an å få en god tilværelse, selv med et dårlig utgangspunkt. Visst koster det å grave i «kjelleren», men det er verdt det. For hva er alternativet? Skulle jeg latt sykdommen utvikle seg å ta over livet mitt helt uten kamp? Skulle jeg godta at livsradiusen ble innsnevret dag for dag inntil jeg hadde rygget helt inn i Stresslessen med fjernkontrollen? Nix! Da er det adskillig bedre å snøre på seg løpeskoa og kjenne at lunger og muskler fungerer. Men det koster å investere tid og krefter for å opprettholde «takhøyden» i livsrommet. Derfor arbeider jeg målrettet hver eneste dag for at livsrommet skal ekspandere, og jeg elsker det!

Livsrommet

Mitt håp med denne teksten er at du blir motivere til å gjøre hva du kan for å heve «taket» i ditt livsrom. Sagt på en annen måte. Det handler om hvordan arbeide målrettet med det som bidrar til at vi kan bevege oss med høye kneløft i hverdagen. Jeg begynte med å trene hodet!

Mental styrke

La oss tenke oss at to utøvere stiller til start med identisk samme testresultater. Begge måler likt på maksimalt O2 opptak og muskulær kapasitet i en testlab. Tiltros for likt formmessig utgangspunkt, vil en av dem komme først til mål når startskuddet går i det løpet de har trent for i lang tid. En av årsakene til det, er at en av løperne har bedre mental styrke. Når det virkelig røyner på, vil en av dem greie å mobilisere det lille ekstra. Hodet skrur seg ikke av når det brenner i kroppen og «kjellergulvet» nærmer seg. I det øyeblikket «kjellergulvet» kommer, vil den utøver som har trent på å grave dypest, vinne! Den evnen handler ikke om maksimalt O2 opptak eller muskulær kapasitet, men om mental styrke. La meg ta et eksempel.

Vinnerskalle

Under VM i Falun sto det 50 km på programmet og Petter Northug sto på startstreken sammen med hele verdenseliten. Northug var ikke på noe måte med på å prege løpet, men lå på halen av feltet omtrent gjennom hele femmila. Men plutselig er det som om det gnistrer til i alle sylindrene hos Northug. I den siste bakken forserer han en rekke løpere. På oppløpet staker han som om han kom fra en annen verden og vinner VM femmil i Falun. - Han har en vinnerskalle vi aldri har sett i langrenn, sa NRKs ekspert Torgeir Bjørn (https://www.nrk.no/sport/petter-northug-spurtet-til-gull_-1.12235912). Uttrykkete vinnerskalle handler om Northugs mentale styrke, evnen til å hente ut det lille ekstra fra «kjelleren»!

Jeg har trent

I mange år har jeg trent spesifikt for å bli i stand til og grave dypt når både livet generelt og treningshverdagen spesielt er tung. Mitt fokus er ikke rettet inn mot lungesykdom, blod og testosteron verdier, men på den fantastiske følelsen det er å løpe. Den 8. oktober vil jeg stå på startstreken i Chicago for å løpe VM i maraton for veteraner. Dersom alt klaffer, når jeg ett nytt nivå i «kjelleren» og suser inn til tiden; 2 timer 49 minutter og 59 sekunder.

To be continued