Løpsteknikk - en tvangstrøye

På min vei mot Chicago Marathon 8. oktober må alt gjøres riktig. Rolige langturer og intervaller er nøye planlagt på intensitet og lengde. Jeg føler meg i rute, men er det mere å hente? Hva med min løpsteknikk? 

Løping er verdens enkleste idrett sies det. Likevel har mange av oss stridd fælt for å tvinge kroppen inn i «riktig» løpsteknikk. For 10 år siden gjorde jeg et hederlig forsøk på å bli en forfotløper. En «ekspert» hadde sett meg løpe, og etter litt hoderysting, tilbød han meg sin ekspertise. Etter en videoanalyse, fikk jeg oppskriften og satte i gang.

Jeg var sikker på at det nå kom til å gå både lettere og fortere. Ideen bak riktig løpsteknikk er jo å få til en riktig kroppsholdning, frekvens og stegavvikling slik at det går fortere. Det ble terping og tilbakemeldinger inntil det så bra ut. Motivasjonen var på topp og jeg gledet meg over å ha disiplinert kroppen inn i riktig posisjon. Endelig slapp jeg å «skamme» meg over å lande vekselsvis på hæl og midtfot. Jeg var en seleber forfotløper. Mine ukentlig økter ble gjennomført med riktig løpsteknikk, men det gikk ikke fortere. Det ble faktisk bråstopp!

For etter en tid var begge akillessenene så betente, at jeg måtte gå baklengs ned trappen fra andre etasje. Joggeskoene fikk jeg ikke lenger på meg. Det var som om føttene hadde svulmet opp to størrelser. Akilles var tykk som en banan, og jeg var brått blitt gående. Etter en tur innom Sportsklinikken fikk jeg styrkeøvelser, rulleregime og isbad for føttene. Dette gjennomførte jeg tre ganger om dagen. Opptreningen av akilles var nærmest en fulldagsjobb, men jeg sto i det. Regimet fungerte, og «luften» gikk etter en tid ut av «bananene». En morgen greide jeg til og med å gå rette veien ned trappa. Jeg kunne droppe Corks, for både pensko og joggesko passet plutselig føttene mine igjen

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg er overbevist om at all denne pesingen med riktig løpsteknikk, kun fører ett sted for oss ganske alminnelige mosjonister eller supermosjonister. Ut av løpsgleden og inn i skader. Løping er verdens enkleste idrett, la den være det da.

Sist jeg sjekket var ikke løping en stilsport som kunstløp og rytmisk sportsdans. Med eller uten nummer på brystet handler det kun om å kjenne vinden i håret og at hjerte og pust spiller på lag. Eneste kriteriet for at aktiviteten skal kunne defineres som løping, er at vi har luft under begge føttene samtidig. Land gjerne på utsiden, innsiden, forfot, midtfot eller hæl. Veiv med armene og land slik du vil med foten og ha det gøy.

Hvor mange det er som har mistet løpsgleden fordi noen fortalte dem at de løp feil, vet jeg ikke. Men jeg kjenner de som kvier seg for å løpe i andres påsyn fordi de tror de løper rart eller feil. Til oss alle! Snør på skoa og løp! Vær takknemlig og stolt over at du kommer deg over dørstokken og er i stand til å løpe fra den ene telefonstolpen til den neste. Om noen uker greier du kanskje fem ganger så mange. Før du vet ordet av det har du løpt en kilometer. Med tilstrekkelig kilometer på asfalt i byen eller på sti i skauen, vil kroppen din bli sterkere. Hamstring, hofteledds-bøyer, legger, mage og rygg muskulatur vil styrkes. Når det skjer, vil den fantastiske kroppen din justere seg inn slik at du løper mere økonomisk. Etter en tid vil skuldrene dine være avslappet og lave, hofta vil være høy og fremskutt, armene vil pendle i lengderetningen og foten din lande på underlaget slik det er naturlig for deg. Sakt på en annen måte. I stede for å tvinge en utrent kropp inn i et regime som krever sterk fysikk, gjør vi det omvendt. Du skal la løpsglede,  leken gjøre deg sterk, og da vil din naturlige løpsteknikk gi seg selv.

Det er tankevekkende å vite at hverken Jakob Ingebrigtsen eller Karoline Bjerkeli Grøvdal har hatt nevneverdig søkelys på teknikk (jf. episode «I det lange løp»). Jeg kan også huske en kinesisk langdistanseløper fra mange år tilbake som ikke brukte armene i det hele tatt når hun løp. Hun så ut som frosset til i overkroppen, men fy filleren så fort hun løp. Det er også interessant å studere de raskeste maratonløperne i verden. Med et søk på nette, fant jeg ut at forskere i en undersøkelse fant ut at hele 67% av de raskeste mennene på maratondistansen, landet på hælen, og 30 prosent på midtfoten. (https://www.dn.no/loping/erik-sakshaug/hedda-hynne/loping/de-aller-beste-loperne-i-verden-lander-pa-halen/2-1-505078)

Det er altså en myte at det finnes en riktig løpsstil! I en alder av 61 år løper jeg fra 130 til 160 kilometer i uka. Min løpsteknikk ser ikke spesielt grasiøs ut, men det funker for meg. Tidvis går det fort også. Men fremfor alt, min naturlige løpsteknikk er snill mot mine akilles og kroppen generelt. Så alt dette maset om løpsteknikk er jeg ferdig med.

Moralen må være, - Snør på deg skoa å ha det gøy på løpetur.

God trening.