Så var det den terskelfarta da...

Da Son André svingte inn foran tartandekket på Marienlystbanen med sin sorte Porsche, glemte jeg alt jeg hadde lært om terskelfart!

En refleksjon etter dagen økt!

Presis klokken 07.00 løp Pål, Bjørn Øyvind og jeg ut på Marienlystbanen. I dag sto det 6 x 2000 m på treningsplanen. Det er ei ganske så røff økt som jeg tidligere ofte har løpt for hardt. Etter skaden før Valencia Marathon i november/desember i 2022 har jeg vært flink til å legge opp øktene etter terskelfarta for å unngå skader. På kortintervallene er det ganske greit å forholde seg til terskel, for da skal det gå litt raskere. Jeg kjenner terskelfarta i kroppen og merker om det går raskere eller seinere. Men av en eller annen grunn har jeg en tendens til å løpe langintervallene mine for raskt. Når jeg drar til på tartandekket for å løpe de litt lengre øktene, sliter jeg med å forholde meg til en viktig suksessfaktor for min utvikling, terskelfarta. Det er dumt. For i beste fall stivner jeg til og utbytte av økta reduseres. Er jeg riktig uheldig, så setter det seg ei «klo» i hamstring eller legg. Da blir det to uker med alternativ trening. Hittil i år har jeg vært disiplinert og løpt alle øktene mine på riktig side av terskel. Helt konkret har kortintervaller som 1min til 3min gått raskere enn terskel. De herlige 1000 m intervallene løper jeg oftest på terskel, og langintervallene går litt seinere enn 10 km fart.

Fra første steg var jeg i dag fast bestemt på å løpe kontrollert. Selv om Pål løp fra meg allerede på første langside, og Bjørn Øyvind også seg i fra, var jeg fast bestemt på å løpe disiplinert. Men da Son André svingete inn foran tartandekket med sin sorte Porsche, glemte jeg alt. For med gode løpskompiser i samme bane, får jeg ofte los. Det gjorde jeg i dag også. Da Son dro til i bar overkropp, måtte jeg tøffe meg. Det var dumt. Med tunge bein fra start, burde jeg ha justert økta og løpt 2000 m dragene i halvmaratonfart, definitivt ikke i kortintervall fart. Etter knebøyøkta i går kveld, kjentes beina ut som tømmerstokker før økta starter. Etter første sving føltes det som å løpe med vann i gummistøvlene, og det var ennå langt igjen. Jeg burde ha bremset ned, men tittet i stedet bort på Son, lente meg fremover, og jaget en fart jeg burde holdt meg langt unna. I stede for å begynne konservativt, for så å løpe meg inn i økta drag for drag, banket jeg på. Jeg gjennomførte, men langt fra på en slik måte jeg har klokketro på og forfekter. For etter at Sindre Buraas ble min trener, har hans «Norske modell» gitt meg et enormt løft. Derfor må jeg ennå en gang bestemme meg for å ta terskelfarten min på alvor, i alle fall om jeg skal høste gevinsten av en slik treningsfilosofi. Dersom jeg lærer meg å ta hensyn til terskelfarta, er det fortsatt mye å hente ut av denne gamle kroppen. Jeg må rett og slett respektere de fysiologiske prinsippene som ligger til grunn for mitt treningsopplegg og ikke tulle det til. I dag endte økta slik jeg fortjente, på knea!

Neste mulighet blir på lørdag kl.06.30. Da står det 6 x 3000 m på menyen.

To be continued!