VM i Chicago - en analyse

Om før, under og etter VM i Chicago

Det er to dager siden jeg landet på Gardermoen. VM i Chicago Marathon er over, og jeg sitter i godstolen hjemme for en oppsummering. For en enkel mann fra Konnerud, var det både slitsomt og minnerikt å delta i VM. Jeg er alltid godt forberedt, og VM var ikke noe unntak.

Oppkjøring

Maratonformen kommer ikke over natta, men den kan forsvinne på et blunk om det kommer rusk i maskineriet. Over mange år har jeg trent målrettet og planmessig. For å lykkes på maratondistansen handler det om kontinuitet i treningsarbeidet, og det er mulig om sykdom og skader ikke dukker opp. Jeg har heldig vis sluppet unna lange avbrekk i oppkjøringen.

Treningshverdagen

Selv om det blir mye trening, unner jeg meg en fridag i uka. Mandagene har jeg alltid fri, så blir det to økter på tirsdag, to på onsdag, to på torsdag, en- til to på fredag, en- til to på lørdag og en på søndag. De siste 12 månedene har jeg løpt ca. 6000 kilometer, og slik har det vært i mange år. De siste 20 ukene før VM hadde jeg i snitt løpt 130 kilometer i uka, med en toppuke på 161 kilometer fire uker før løpet. De siste 20 ukene før VM-løpet har vært fordelt på doble terskel økter, rolige turer på 12-18 kilometer på hverdagene og langturer mellom 25 og 40 kilometer hver søndag. Jeg begynte nedtrappingen av antall kilometer tre uker før løpet, og summerte den uken med 134 kilometer. To uker før hadde jeg 82 kilometer, og i løpsuken hadde jeg 75 kilometer inklusiv VM-løpet. Den tøffeste økta i oppkjøringen hadde jeg søndag i uke 40. På lørdagen i uke 37 løp jeg også en skikkelig røff økt på drøye 30 kilometer opp mot maratonfart. I uke 39 hadde ble det ei økt med 10 x 1000 meter i annenhver maraton- og 10 kilometer fart. På alt av økter har jeg vært godt innenfor med riktig puls, og på den måten har jeg vært tro mot den norske modellen. Jeg har også vært forskånet for både skader og sykdom, og har hatt stor selvtillit når det gjelder mitt uttalte mål om å løpe under 2:50:00.

Maratonfart

Hvordan kunne jeg være så sikker på å greie mitt mål, og hvordan kom jeg frem til min maratonfart, er det sikkert noen som lurer på? Min formel for å komme frem til maratonfarten har vært den samme for alle mine maratonforberedelser, og jeg har truffet på farta hver gang. Farten finner jeg ved å gange min siste halvmaratontid med to, for så å legge til 4 minutter og 30 sekunder. Derfor ble tiden fra Dammen Halvmaraton en viktig premissleverandør til det regnestykket. 

Etter halvmaratonløpet i Drammen 3. september så regnestykket slik ut; Drammen halvmaratontid på 1.22.33 x 2 + 4 min og 30 sek = 2:49:36. For å nå maraton målet måtte jeg holde en gjennomsnittlig kilometerfart på 4 minutter og 2 sekunder.

Realistisk

Drømmen om å løpe på 2:49.59, har altså vært forankret i et realistisk regnestykke. Med suksess og realisme i kofferten, dro jeg full av selvtillit til Chicago, vel vitende om at et maratonløp ikke er matematikk.

Turen over

Etter flytog til Gardermoen, innsjekk og tur med British Airways til London, gikk flyturen videre med Amerika Airlines til O'Hare International Airport i Chicago. Heldig var jeg som fikk tre seter alene i det store flyet, for da fikk jeg strekt ut beina på turen over. Av min doktor sønn og sykepleier datter ble jeg instruert til å rulle på meg kompresjonsstrømper. Jeg gjorde som de sa og motvirket på den måten hovne bein.

Kostbart

Med den kronekursen vi har i dag, fant jeg raskt ut at det ville bli veldig dyrt å reise til USA for å delta i VM. Derfor bestemte jeg meg for å spare inn der det lot seg gjøre. Da valget sto mellom Taxi og The Blue Line- toget inn til hjertet av Chicago, valgte jeg tog. Vel fremme i Chicago var jeg fast bestemt på å ta en taxi tilbake til flyplassen, for det var veldig knotete å dra rundt på en stor koffert, og jeg var livredd for å dra på meg en strekk. Med erfaring fra andre maratonløp, vet jeg at trapper og lange gåavstander ikke er godt for slitne bein etter løpet. Derfor satte jeg raskt av penger til en retur med taxi.

Hotell og lokasjon

Jeg hadde forhåndsbestilt Best Western Grant Park Hotel og håpet på god standard. Bildene på nettet så bra ut og forventningene var høye. Jeg betalte en spinnvill pris for et hotell som skulle vise seg å være litt små-løent, men det lå heldig vis veldig sentralt rett ved Central Park. 

Det var bare å krysse en vei, så var jeg inne i den idylliske parken. Derfra var det kun en liten løpetur på to-tre minutter, så var jeg nede ved Lake Michigan.

Langs kaianlegget med utsikt til USA sin største og verdens femte største innsjø, løp jeg mine forberedende økter. Den første økta løp jeg allerede tirsdags kveld. Da var hodet forvirret og kroppen rar på grunn av tidsforskjellen, men det gjorde godt med en liten tur i skoa. Klokken hadde ikke passert 20:00, men jeg gikk til sengs og sovnet helt greit. Jeg våknet igjen dagen etter slik jeg pleier, grytidlig.

Mat

Etter en dusj, tok jeg heisen fra 8. etasje ned i foajeen. Der hadde jeg fått beskjed om at frokosten ble servert. Det var den latterligste frokosten jeg har sett. På et lite bord sto det en bolle med noen myke bananer, noen søte sjokolader med ulikt strø, noen vakuumpakkede søte kaker, et kjøleskap med jus, melk og Yoghurt, og en dunke med kaffe. Jeg rygget rett ut av hotellet og fant et supermarked. Der kjøpte jeg all maten min resten av uka. Med mikrobølgeovn i foajeen og et kjøleskap på rommet, fungerte det bra.

Løpsplan

På løpsplanen onsdags morgen sto det 3 x 2000 meter i maratonfart, dvs. 4 minutter og 2 sekunder pr. kilometer. Dette er en lett økt i et tempo som skal gi meg en puls på 155-160. Som vanlig tok jeg hvilepulsen om morgenen og skvatt da jeg så tallene. Pulsen lå ca.10 slag høyere enn normalt og jeg fryktet at noe var på gang i kroppen. 

Det var både varmt og vakkert denne onsdags morgen. Med soloppgangen i horisonten var det magiske å løpe langs vannkanten. Etter 2,5 km oppvarming klemte jeg til med det første draget. Det var som om jeg løp i en annen kropp. Beina var rare, og pulsen skvatt opp mot maks på null komma niks. Dragene ble gjennomført og min Garminklokke viste at jeg hadde 187 i puls på siste draget. Det er 30 slag over det jeg normalt har på en slik økt, og jeg var klar for å pakke kofferten å reise hjem. For rent mentalt er det ikke ok med ei slik økt få dager før et viktig løp. Til tross for noen litt «humpete» oppkjøringsdager i skoa, sov jeg godt i en veldig god seng. Men torsdags morgen våknet jeg med sår hals og tett nese. Aircondition-tabben hadde truffet meg med full kraft. Da det ikke var mulig å åpne vinduene for å få inn frisk luft, valgte jeg å ha anlegget på. Ideen var å slå av anlegget om natten, men det glemte jeg. Selv om halsen var sår og nesa rant, løp jeg en rolig morgentur langs kaianlegget. Utrolig nok føltes beina litt bedre, og utover dagen syntes jeg også at hodet og hals kviknet litt til. For å få tiden til å gå, kjøpte jeg en rundtur i Chicago med en sightseeing buss. Det var en fin måtte å få sett byen på. Da klokken viste 20:30 var jeg stup trøtt og køyet uten aircondition. Denne natten sov jeg i 11 timer, og var som et nytt menneske fredag morgen. På planen sto det en rolig tur på 45 minutter. Jeg løp også denne morgenen langs kaianlegget, for så å følge en gang- og sykkelvei langs en kanal som snodde seg helt inn i byen. Det var flott å se bygningene fra denne vinkelen. 

Ved foten av TRUMP TOWER snudde jeg og løp tilbake. Det var mye å glede seg over på denne morgenøkta. Hele byen var nå full av forventningsfulle løpere som skulle prøve seg på Chicago Marathon. Alle var så vennlige. Folk vinket og nikket til meg ved forbi passering. Men, det som gledet meg mest var at kroppen kjentes fantastisk ut. Beina pendlet ganske så raskt og jeg følte på en enorm lettelse. Endelig hadde jeg fått tilbake kroppen min, og pulsen var nesten der den skulle være. Fredags ettermiddag gikk med til å spasere litt og ta en tur nummer to med sightseeing bussen. Det var herlig å bunkre opp med litt potetgull og Coca Cola, for så å sige ned i setet på toppen av bussen. Med solen i ansiktet og vinden i håret, var det deilig å få ennå en rundtur i Chicago. Lørdag morgen løp jeg kun en liten 30 minutters tur med fire stigningsdrag. Puls og pust kjentes grei ut, men den virkelige «rå» følelsen hadde jeg ikke. Kvelden kom fort og jeg sovnet godt.

Løpsdagen 8. oktober.

Jeg er godt trent, og alltid godt forberedt før slike løp. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene. Drillen på en løpsdag er å stå opp ca. 4 timer før start. Da starten gikk klokken 07:30, ringte vekkerklokken 03:00. Det er jo midt på natta, men det må til for å få systemet i gang. Etter en dusj ble det frokost på rommet, og på menyen sto det to loffskiver med syltetøy og to med sjokoladepålegg, to kopper kaffe og et glass med appelsinjus. Etter tre obligatoriske runder på toalettet, var jeg klar til å komme meg ut. Turen gikk da over broen som ledet inn i Central Park. 

Broen ville stenge kl. 06:15, så jeg passerte derfor kl. 05:30. Det skulle vise seg å være smart, for de som kom rett før kl. 06:15 måtte stå i en vanvittig stresset kø med løpere, som var engstelige for ikke å få varmet opp og gått en siste tur på toalettet. Vel inne på området fant jeg veien rett bort til ett av de transportable blå hardplast toalettene. Med meg hadde jeg en egen dorull, og det viste seg å være lurt for det ble fort tomt. Flere i køen tryglet om litt papir av meg, og strålte opp da jeg delte ut. Etter å ha passert slusen som førte inn til område for alle som skulle delta i VM, kom jeg inn i et stort telt rigget for oss. Der var det mulig å spise og drikke litt, få massasje og legehjelp. Jeg trang ingen av delene. Logistikken var god og etter at pose med skifte og mobiltelefon var levert, ble jeg sammen med en rekke andre løpere ledet inn til området for VM deltagerne.

Oppvarming

Det var ikke store område for oppvarming, men det ordnet seg greit. Maratonløpere på dette nivået er rutinerte. Vi organiserte oss raskt og løp i en stor ring samme veien inne i startområdet, og de som forsøkte seg på noe annet ble raskt disiplinert til å løpe i samme retning. Etter en flott tale over høyttaleranlegget som ble avsluttet med; God bless you all, begynte nedtellingen.

Løpet

Planen for løpet var lagt. I et flipbelte hadde jeg syv Maurten 80gr gel rundt hoftene. De skulle inntas for hver 5 kilometer og skylles ned med vann. Den ernæringsplanen vet jeg funker. Det var ideelle forhold med ca. 12 plussgrader og nesten vindstille. Starten gikk og jeg var raskt oppe i planlagt marsjfart. Det var ikke mulig å kontrollere farten på klokka fordi GPS- signalene ble hindret av byens skyskrapere. I Chicago er Willis Tower, et moderne kontorbygg på 440 meter, Chicagos høyeste. Stål og glass preget bybildet, men jeg kikket aldri opp. Hodet var vendt rett frem. Jeg lukket meg inn i maratonbobla og holdt meg til den blå stiplete linjen i asfalten som viser korteste vei fra start til mål. Uten å ha klokka å støtte meg til, måtte jeg stole på løpsfølelsen for å finne riktig fart. Da jeg passerte 5 kilometer lå jeg ca. 20 sekunder bak skjemaet. Det i seg selv er ikke noe å bekymre seg for i et så langt løp. Men bekymret var jeg. For etter 5 kilometer kjente jeg at kroppen ikke var slik den burde være i denne farta. Det var som om jeg løp i en annen kropp. Da jeg passerte 10 kilometer, hadde jeg løpt inn de sekundene jeg lå bak, men det var hardere enn det burde være. Hjemme visste jeg at familie og venner fulgte med på løpet mitt via appen for Chicago Marathon. De så for hver femte kilometer hvordan jeg kjempet, men de merket ikke smerten. Det gjorde jeg, og den var fryktelig. «Du har ikke flydd halve jorda rundt for å «kaste inn håndkleet» eller bremse opp», sa jeg til meg selv da det begynte å gjøre skikkelig vondt. Jeg har aldri stått av et maratonløp, og var aldri inne på tanken denne gangen heller. Jeg bestemte meg for å holde meg til planen om 4:02 fart, dvs. litt saktere enn 15 km/t. For noen ganger kan det plutselig løsne, og da er det som om en dør åpnes inn til nye krefter og det er bare å kjøre på. De neste 5 kilometerne gikk faktisk raskere enn 15 km/t. I ettertid har jeg fått høre at de hjemme i Norge på det tidspunktet tenkte at jeg jaktet noe stort.

For frem til halvmaratonpassering lå jeg helt på skjemaet til en sluttid på 2:49:59, men det kostet altfor mye. Døren til rommet med ekstra krefter åpnet seg aldri, og kroppen skrek av smerte allerede halvveis. Pulsen slo og sparket i kroppen, jeg gispet etter luft og smågulpet av ren anstrengelse. Aldri har jeg kjent på slik intens smerte og gravd så dypt i et maratonløp. Jeg forsøkte med alt jeg hadde å opprettholde hastigheten, men det var ikke mulig. Etter 25 kilometer forsto jeg at mitt tidsmål var uoppnåelig med en slik kropp. Derfra og inn til mål handlet det kun om å redde en personlig rekord. Den følte jeg å ha god kontroll på helt til det sto 800 meter til mål på et stort skilt. Da var beina så ødelagte at jeg nesten ikke hadde krefter til å stå imot da foten traff bakken i løpssteget. Alt foran meg i synsfeltet var tåkete, det poppet opp sorte prikker foran øynene mine og heiaropene forsvant. Syn og hørselsinntrykkene ble fordreid og alt ble så underlig stille. Jeg var helt alene i en intens kamp. Det var som å løpe under vann. Hele kroppen møtte motstand og jeg fikk ikke puste. Før jeg passerte 400 meters skiltet gikk det litt oppover og inn i en 180 graders sving mot oppløpet. Aldri har det vært vanskeligere å greie en sving i fart. Oppløpet husker jeg ingen ting fra. På bildene som arrangøren tok av alle som passerte mål, er det ett av meg der jeg henger over skuldrene til en funksjonær. «Sir, is everything okey», sa en vennlig stemme i det fjerne. Da jeg gulpet, tok han skikkelig grep og støttet meg bort til en ny funksjonær som gjorde en innsats for alle som trang litt støtte. Etter noen skritt, greide jeg å rette meg opp. Tåka lettet, og jeg så medaljen som ble holdt frem mot meg. Etter å ha sjekket klokka som jeg rent instinktivt hadde stoppet ved målpassering, så jeg at det ble ny personlig rekord med nesten ett minutt. Den nye rekorden ble 2:55:32. Selv om jeg kjempet for 2:49:59, er jeg veldig fornøyd med ny personlig bestenotering. Men det jeg er aller mest stolt av, er hverken bestenoteringen eller at tiden holdt til en 9. plass i VM med 1200 deltagere i min aldersklasse. 

Det aller råeste er at hodet viste seg å være på plass på en dag da beina sviktet. For som jeg skrev på min Facebook side etter løpet; «Jeg reiser ikke halve jorda rundt for å sette meg ned på fortauskanten for å grine. Min løpstilværelse er transparent. Oppturer og nedturer deles. Dette var en opptur!» Beina var elendige og kroppen som på ett annet sted. Derfor vant jeg en 9. plass i VM og reddet en personlig rekord med hodet.

Sykdom i kroppen

Mandag morgen i Chicago våknet jeg opp med potte tette bihuler og nese. Det var tungt å puste og jeg hostet stygt. Flyturen hjem gjorde det ikke noe bedre. Onsdag formiddag var jeg hos legen som lyttet på lungene, tok en CRP og sjekket meg for virus. Terminal var jeg ikke, men virus var det. Med sykdom i kroppen har jeg altså løpt min raskeste maraton og inn til en 9. plass i VM. Etter en gjennomgang av treningsukene, oppkjøring, nedtrapping og gjennomføringen av mitt VM-løp, er svaret klart: Min trener Sindre Buraas greide det igjen! Alt klaffet i treningen, og det var kun et virus som bremset meg opp i løpet. Noen har allerede, før min analyse, antydet at jeg åpnet for hardt. Det stemmer, men det er fordi jeg hadde virus i kroppen. Hadde jeg visst det jeg vet nå, hadde jeg gått mye roligere ut. Men jeg prøver alltid!

Hvorfor gjør jeg dette?

Med rette er det mange som lurer på hvorfor jeg gjør dette? Hvorfor trene som en toppidrettsutøver, bruke all fritid og oppsparte penger? Jeg gjør det i alle fall ikke for plasseringer og personlige rekorder, det er kun en bonus. Jeg løper fordi hvert eneste steg i bevegelse minner meg om at jeg lever. Derfor gjør jeg det. Idretten gir meg en enorm opplevelse av å være til i kroppen og verden, og jeg erfarer hvor fantastisk jeg er «skrudd» sammen. Når jeg er utslitt, - bærer kroppen meg. Hjerte og lunger gjør sin jobb i meg helt av seg selv. I bevegelse, i maraton eller slentrende på en skogssti, erfarer jeg at livet bærer. Med kunnskap og erfaring om hvor betydningsfull bevegelse er for eget og andres liv, kom jeg på sporet av den filosofi som er bærende i livsløpet mitt.

Filosofien Livsløpet springer ut av, er de praksiserfaringer jeg har gjort i møte med meg selv og andre når livet er som knust. Livsløpet er en betegnelse som viser til tilværelsens ulike faser, fra fødsel til død. På vår ferd i livet oppstår det hendelser av ulik art. I møte med hverdagen må hver og en av oss gjøre valg som får konsekvenser for vår livskvalitet. Dersom uforutsette hendelser og egne valg fører oss inn i en tilværelse som ikke lenger er bærekraftig, vil vår psykiske og fysiske helse utfordres. Livsløps-tenkningen har gitt meg hjelp til å gjenvinne fotfeste i livet når tilværelsen har vært krevende. Mitt mål er å gi andre hjelp til å finne frem til et bærekraftig liv i bevegelse, der det ikke forbrukes mer resurser enn det som er tilgjengelig. I en maraton må farten tilpasses de ressurser som finnes, og annerledes er det ikke i livet generelt. Nå har jeg kommet til et punkt i livet der min innsats som veteranløper blir lagt merke til. Jeg erfarer å bli lyttet til, og får på den måten mulighet til å dele min kunnskap og innsikt om betydningen av å være i bevegelse i et bærekraftig liv. Det er jeg takknemlig for.